VÅRSPIGJIL

Jeg liker høsten, den er fri for forventninger. Høsten har lagt ting bak seg.

Våren derimot er naiv og modig i all sin forhåpning.

Det er mye modigere å la seg rive med av våren enn å skue bakover med høsten. Å tenke at kanskje denne våren likevel bærer bud om noe annet, en forandring, en forbedring, en lettere dag.

Jeg kunne valgt meg høsten, kapslet meg inn, jeg kunne valgt vinterspigjiln.

Men jeg vil så gjerne velge meg våren.

Vårspeil – vårspigjil.

1.         Heim Att Te Skrindo

2.         Nederst Ved Bordet

3.         Du Skulle Ha Visst

4.         Stille Elv

5.         Era Me Mange

6.         Joni

7.         Langt Te Kongo

8.         I Slutten Tå Mai

9.         White Rose Bar

10.        Alle Ting Kan Snu

11.        Vinterspigjil

12.        Haust Willie

Boken er illustrert av Yvonne Born, Beate Krogh Løseth, Gunhild Bøygard og Eirik Mikkelborg. 

Heim Att Te Skrindo

Jeg var åtte år da jeg skreiv mi første vise, den het Heimlengt, det var en trist sang om at vi måtte flytte fra småbruket vårt og inn til byen, for det var ikke lenger arbeid å få i bygda og småbruket var for lite til at vi kunne leve av det. Jeg skreiv om hvordan det var å forlate denne vakreste plass på jord, og hvordan det var å komme tilbake mange år etter, og se at husa på garden sto for fall og at veien og jordene hadde grodd igjen.

Da jeg var liten sa jeg alltid at jeg aldri skulle flytte fra småbruket vårt i Skrindo-grenda. Jeg var så glad i de gamle husene og i dyra på garden, og jeg elsket å høre far fortelle om livet på småbruket i gamle dager. Jeg drømte meg langt tilbake, til 1800-tallet, og ønska at jeg hadde levd da, uten biler og moderne maskiner, med hest og kjerre og folk og dyr på alle gardene i bygda.

Jeg gikk på musikkskola hvor jeg lærte å spille gitar, og jeg skreiv mine første små viser. Det var alltid morsommere å skrive egne sanger enn å øve på de gitarstykkene jeg hadde i lekse. Og jeg skreiv historier, sendte de inn til blader og ofte fikk jeg de trykket, det var stor stas, å få se sin egen historie på trykk.

Hver onsdag gikk jeg på bokbussen 3 km lenger ned i dalen, jeg lånte alt av Mikkjel Fønhus, og da jeg hadde lest alle bøkene hans pløyde jeg meg gjennom Jack London.

På vinteren dro jeg ut på ski aleine, etter skoletid inn over åsen og i helgene inn til fjellet. Jeg kunne gå der og leve meg inn i en av romanfigurene til Fønhus, drømme meg inn i hans naturverden, og da jeg kom hjem satte jeg meg ofte ned og skreiv naturskildringer fra turen.

Det var gode barneår.

Så kom dagen da jeg skulle skifte skole, den vesle, trygge barneskola i Sando skulle byttes ut med ungdomsskola i Ål sentrum. Det gikk dårlig fra første dag. Jeg fant meg ikke til rette, jeg skjønte ikke kodene, jeg var ikke der de andre var, jeg levde liksom i min egen verden, kunne sitte og se ut vinduet og bare drømme meg bort til naturen og garden hjemme på Skrindo. Og det gikk ikke bedre, det ble bare verre. Jeg ble mobba og var venneløs. Det var veldig vanskelige år, jeg kunne ikke lenger finne trøst i naturen og garden hjemme. Jeg ville bare dø, men jeg visste at det var et annet alternativ, jeg kunne reise vekk, langt vekk.

Og det var det jeg gjorde. Jeg la ut på en reise som skulle ta mange år. Jeg dro til Amerika som 17-åring, jobba på hesteranch i Minnesota. Jeg reiste på hesteshow rundt i hele USA, fikk venner og livslysten tilbake og jeg ble vekket politisk. Med lysten til å leve kom også lysten til å gjøre noe som kunne bety noe, jeg ville jobbe for inkludering, for at alle skal få en lik mulighet. Da jeg etter ett år i USA måtte dra hjem til Norge, flytta jeg til Drammen og ble aktiv i AUF. Jeg ble som 21-åring valgt inn på fylkestinget i Buskerud, ble leder for fylkeskulturutvalget, jobba som fylkessekretær i AUF, satt i sentralstyret i AUF og hadde mange verv. Det var ei veldig lærerik tid, og jeg møtte noen av de fineste menneskene jeg kjenner, folk som virkelig ønska å forandre verden, som ikke bare satt og snakka om det over rødvinen, men som med realt politisk håndverk gjorde en forskjell.

Men jeg reiste videre, jeg flytta til Oslo, gikk sosialhøgskolen, tok opp igjen gitaren og ble med som gitarist i punkbandet Perler For Svin på Blitz. Jeg begynte å jobbe gatenært i Oslo, med stoffmisbrukere og prostituerte, en jobb jeg nå har hatt i over 18 år. Jeg hadde liten kontakt med Ål i mange år, dro sjelden hjem og hadde lite identitet som halling i disse åra, snakka Oslo øst dialekt og hadde ikke tid eller lyst til å dra hjem. Jeg ville ha mørke kjellere, asfalt og betong og mørk rock.

I denne første visa jeg skreiv som åtteåring, Heimlengt, skriver jeg om hvor trist det var å komme tilbake etter mange års reise og se at garden hadde grodd igjen. Nå er jeg der, inne i denne sangen, men garden står der på Skrindo vakrere enn noen gang. For det ble ikke som i visa mi at vi alle dro, mor og far reiste aldri, de har brukt all sin tid og krefter på å ta vare på småbruket, og har alltid stått der med åpne armer når vi barna vender tilbake etter mange år på våre ulike livsreiser.

I dag er jeg glad for at jeg fikk et spark til å komme meg ut i verden, at jeg hadde opplevelser i ungdomstida mi som gjorde meg uredd for å dra ut og gå inn i ukjente rom. Jeg er nok blitt et veldig urbant menneske, men sjøl om jeg nå har bodd på Enerhaugen i Oslo i 16 år, så er det Skrindo som er heime, og jeg drar dit så ofte jeg kan. Gamlestugu på småbruket er skrivestua mi, der finner jeg roen til å lage nye sanger og til å hente meg inn igjen når livet går for fort.

Siste verset i Heimlengt:

”Då det vart kvelden og sola gjekk ned, eg visste at kun heime finn eg ro og fred, så når våren no kjem att, eg veit kva eg vil, eg vil heim att, ja heim att, for der finn eg kvild” Tove, 8 år

Nederst Ved Bordet.

Rjukan 1988.

AUF kurs.

Tema: Historie.

Innleder: Haakon Lie.

Haakon snakka om den store historien.

Om krigene, om Arbeiderbevegelsens historie i Norge og i verden.

Og han snakka om de som sitter nederst ved bordet.

Det er det jeg husker best, som ung AUFer som fikk møte den gamle høvdingen for første gang, han snakka om de som sitter nederst, med en glød og et engasjement jeg aldri hadde opplevd før. Ikke siden heller.

Jeg trur det var første gang jeg virkelig hørte det begrepet, og det traff meg som ei kule. Jeg hadde ofte i mitt unge liv følt meg som en outsider, en som ikke var med i det gode selskap. Etter hvert, og spesielt i AUF, fikk jeg en tilhørighet, til samfunnet og til et miljø, men hjerte mitt lå igjen hos de som fortsatt satt nederst ved bordet.

Det var ikke bare populært i ungdomsbevegelsen å invitere Haakon Lie til kurs den gangen. Men kurslederen Ståle Dokken visste hva han gjorde. Ingen av oss som var på det kurset vil noen gang glømme Haakon Lies brennende engasjement, enorme kunnskaper og smittende motivasjon for politisk og organisatorisk arbeid.

Jeg fikk æren av å kjøre Haakon hele veien fra Rjukan og hjem til Ulvøya. Han var litt skeptisk til denne ungjenta som skulle kjøre han så langt i en gammal Taunus fra 69. Men jeg spurte og grov om alt mulig, og han fortalte, med den samme gløden, uten stans, de timene turen tok.

Mye er sagt og skrevet om Haakon Lie, men aldri har jeg møtt noen med en slik evne til å formidle og engasjere.

Siden skulle jeg få oppleve han noen få ganger til, og hver gang snakka Haakon om de som sitter nederst ved bordet, ”vi må ikke glemme dem”, sa han alltid.

En av de siste tingene Haakon gjorde var å trille ned på Plata og snakke med de narkomane. Hans engasjement var ærlig og levende til hans siste dag.

Du Skulle Ha Visst

Det var høsten 89.

Oktober.

Den høstlukta av blader mot asfalt og fuktig kveldsluft vil alltid minne meg om deg.

Det var Blitz-kjelleren og rock´n roll med mitt første band, Perler For Svin, det var Nancy på bass og vokal, Nina på solo-gitar, Anne på trommer og meg på riff-gitar. Vi spilte avantgarde-pønk. Vi digga Johnny Thunders, The Cramps og Ebba Grøn.

Vi drakk øl på Stutteriet.

Vi gikk på Headache.

Og der var du, en kveld i oktober.

Jeg flytta inn hos deg, samme kveld, i en gammel bygård uten dusj, med do på gangen, i Gamlebyn.

Du hadde mørke krøller og Thåstrøm-hatt, du var så kul at det gjorde vondt.

Og jeg var forelska, på grensa til sinnssyk.

Ei uke hadde vi, var sammen dag og natt.

Du skulle til Køben, den lørdagen, du var rastløs, ”jeg bare må dra” sa du, jeg sa ingenting, jeg bare sto igjen i Shcweigaardsgate og visste at der dro han jeg aldri kommer til å glemme.

Stille Elv

I gode perioder vil jeg gjøre alt, som en sulten ulv som er livredd for å gå glipp av noe. Som løper fra det ene til det andre, ustanselig, uten tid eller evne til å være helt noe sted. Vil bare framover, framover, videre, videre.

I dårlige perioder har jeg bare et intenst ønske om å ikke være til stede i noe som helst, jeg vil bare rømme, vekk fra meg sjøl og vekk fra alt rundt meg.

Jeg har prøvd utallige ganger å meditere, det har aldri funka. Men jeg har latt som, på meditasjons sesjoner og kurs, jo da, klart jeg får det til. Pøh, jeg har aldri fått det til.

Men jeg vil.

Ofte, når jeg er alene, tårner ting seg opp og jeg klarer ikke gjøre noe, fordi oppgavene bare blir et stort, glatt fjell med runde kanter som er umulig å ta tak i.

Men jeg fyker rundt, som en strikkball, for det hjelper litt. Helt til jeg blir så sliten at jeg ikke klarer mer.

Slik det var i fjor vår, og jeg dro til fjells, og satt i en gammel campingstol og bare så rett ned på graset, i mange dager, jeg orka ikke tenke en gang, så jeg har tenkt, i ettertid, at det nok var veldig i nærheten av å meditere. Jeg klarte å gi slipp, jeg klarte å bare være, og la fossen inni meg stilne av seg selv.

Jeg fant den stille elva.

Era Me Mange

Jeg leste om Abu Kamel og Fawzia i Dagsavisen i november i 2008. Det gamle ekteparet ble kasta ut av hjemmet sitt i Øst-Jerusalem, Israelske politimenn bar Abu Kamel ut i rullestolen hans og satte han ned på fortauet. To uker seinere døde Abu Kamel, han ble 61 år gammel, og mista hjemmet sitt to ganger. Hjertet hans kunne ikke ta det lenger.

--

Seid er flyktning fra Afghanistan, hans mor døde i barsel og faren hadde like før gått bort av hjertesvikt. Han har en eldre bror, Nabi, og de vokser opp hos en tante i Kandahar, Talibans hovedsete på midten av 90-tallet. Storebror er redd for Taliban, og sammen flykter de til Iran, da er Seid 8 og Nabi 13 år. De jobber og sparer opp penger for å betale for å få hjelp til å flykte til Tyrkia, og den dagen de har nok penger til èn smuglerpakke sender Nabi sin lille bror av sted. På veien over fjellet i Iran mot Tyrkia drar lille Seid sammen med et følge flyktninger. Han går barbeint og natten er iskald, det regner og lenger opp i fjellene blir det kaldt så klærne fryser til is. En liten gutt i følget fryser i hjel. Alle er med å graver en liten grav, et hull i bakken stort nok til å romme en 4 år gammel gutt fra Afghanistan. Seid brukte 13 år på å komme fram til Norge. Flere ganger på reisen sto hans liv i fare. ”Hvis jeg hadde visst alt dette, ville jeg aldri gjort denne reisen om igjen. Aldri.”

--

Onsdag morgen, 4 november i 2008, sitter jeg, som alle andre, og hører og ser Obama holde sin tale etter å ha vunnet presidentvalget i USA. Og jeg tenkte, som mange andre, at et nytt håp for en bedre verden ble tent denne onsdagsmorgen. Og vi satt i våre tusener av hjem verden over og lot oss rive med i en felles seiersrus. Ja vi kan! Ja, jeg trur på en bedre verden! Og ja, Obama, jeg har fortsatt tru på deg !

Jeg vil aldri slutte å tru på at det er mulig å forandre verden, aldri !

Joni

Jeg fikk en dvd om Joni Mitchell i bursdaggave av fetteren min.

Her forteller Graham Nash om sin første kveld med Joni, i et hotellrom i en av New Yorks skyskrapere. Joni omgitt av levende lys, silke og fløyel, med gitaren og sangene og skyline utenfor vinduet. Han glemmer aldri denne natten.

De ble kjærester. To store kunstnere under samme tak. Graham forteller om hvordan Joni kunne forsvinne fra rommet i timevis, hun var der fysisk, men hun var ikke der, hun var inne i en ny sang.

Joni forteller om sin bestemor, som også var en kunstnersjel, men som aldri fikk mulighet til å utvikle kunsten sin. Og Joni var redd for å ende opp der. Så hun dro fra Graham, mannen hun elsket, etter å ha sagt ja til å gifte seg med han.

Joni dro på en lengre reise, og hun sendte Graham et telegram fra reisen, der hun avsluttet med disse ordene:

”If you hold sand too tightly in your hand, it will run through your fingers”.

Slik sa Joni farvel til Graham.

Langt Te Kongo

Det er over 250 000 barnesoldater i verden i dag. Nesten halvparten av alle som er drept i krig etter 1990 er barn.

Hver tredje barnesoldat er jente.

Hvert femte land i verden har benyttet jentesoldater.

90 prosent av ofrene for moderne krigføring er sivile med en økende andel kvinner og barn.

45 millioner mennesker er i dag på flukt verden over på grunn av krig og konflikt.

Over en milliard mennesker er rammet av sult. Verdens matproduksjon må økes med 50-60% de neste 20 årene, i en situasjon hvor jordsmonn er i ferd med å bli degradert og klimaendringene skaper vannmangel.

Naturens mangfold går tapt i høyt tempo over store deler av jorda. Vi er inne i den sjette masseutryddelsen, og verden mister opp mot 50 arter om dagen. Det betyr at hver tiende dyre- og planteart vil være historie om 25 år. Dersom temperaturen øker med 2-3 grader, vil 30 prosent av artene forsvinne.

Skal vi bry oss?

Må jeg bry meg?

Holder det ikke om noen andre bryr seg?

Det er ikke mitt barn som går i krigen.

Det er ikke jeg som sulter.

Det er ikke mitt kjæledyr som drepes.

Det er ikke jeg som står med geværmunningen mot hode.

Det er ikke mitt barn som gråter.

I Slutten Tå Mai

Vi møttes i en solvarm bakgård i Oslo en kveld i slutten av mai. Bransjetreff, med gratis sjampis.

Du var ung og vakker med lys lugg og lange bein.

“Hei, det er finere i parken”, sa jeg. Så tok jeg hånda di og leide deg med meg.

“Jeg har vin hjemme”, sa du.

Du hadde himmelseng, med blå silke. Har aldri kjent sånne menn jeg, og vi ble aldri kjent heller, det var de timene den mainatten, og den morgenstunden.

Men jeg glemmer aldri bildet da sola traff den lyse luggen din den morgenen. Glemmer ikke den myke huden og de store, vakre øynene heller. Glemmer ikke noe jeg, med den natta og den morgenen.

Og nå som du har blitt en sang, er du med meg for alltid.

White Rose Bar

Du kan alltids reise.

Hvor mange kvelder har vi ikke sitti med ølen i en sliten bar og snakka om at vi skal ut å reise, komma oss vekk, langt vekk.

Møtt fremmede, og blitt bestekompiser for en kveld. For ei natt.

Lagt ut om store planer, brukt store ord, bare vent, en dag……

Noen av oss har jo gjort det, bare dratt, før. Men så slo vi oss ned i denna byn, og blei tung i ræva og lat i hue.

Eventyrlysta, forsvant.

Hverdagspliktene tok over. Gjeld, unger, jobb.

Tider uten jobb.

Tider med alt for mye jobb.

Tider med tid for å drømme, tider uten tid.

Det finns alltids en unnskyldning.

Men du –

du kan alltids reise…….

Alle Ting Kan Snu

Jeg har bodd på Enerhaugen i Oslo i 16 år.

Det var her de raserte småhusbebyggelsen og satte opp 4 stygge betongkolosser av noen blokker.

Jeg blei kjent med en eldre mann i blokka mi, han pleide å sitte på benken ved inngangen og han hilste og snakka med alle.

Jeg spurte han om hvordan han opplevde å måtte flytte fra det lille koselige huset og inn i en sånn skyskraper.

”Vi bodde i ei rønne”, sa han, ”vi hadde hverken innlagt vann eller toalett, vi måtte hente vannet i brønnen her, det var dårlig stelt her på Enerhaugen. Når vi fikk flytte inn i blokka med vann og flotte bad, ja, da var det ikke noen av oss som savna det gamle, kalde skuret vi bodde i.”

Det bodde mange eldre mennesker i blokkene da jeg flytta hit, nå er det ikke så mange av dem igjen. De gamle tok med seg fellesskapet fra gamle Enerhaugen, og de første årene jeg bodde her var det årlige sommerfester på plassen mellom blokkene, og de hadde en velforening her som arrangerte Svenske-turer med buss.

Ei av de eldre damene la jeg spesielt merke til. Hun var en meget vakker dame, velkledd, ofte i sterke farger, og gjerne da lilla fra topp til tå. Hun gikk alltid med et lite ovnsrør i band. Før om årene gikk hun gjerne sammen med en venninne, men de seinere åra har jeg alltid sett henne aleine. Og jeg har jo tenkt at hun er kanskje ensom, etter hvert som venner blir gamle og faller fra, et vennemiljø som rakner.

Så en dag i fjor vår kom hun sammen med en kjekk mann, hun strålte, og ovnsrøret var selvsagt med, og det var mannen som hadde ovnsrøret i band. Det var vårens flotteste bilde, de tre, smilende i vårsola på Enerhaugen.

Vinterspigjil

For størst av alt er kjærligheten.

Og heldig er vi som bor i et land der vi kan elske fritt.

Ja, når vi ser bort i fra noen religiøse miljøer da, og enkelte innvandrermiljøer, men ellers bestemmer vi sjøl hvem vi vil bli kjæreste med.

Og ja, kanskje også bortsett i fra noen steder i utkant-Norge, men ellers bestemmer vi sjøl hvem vi vil leve livet vårt med.

I alle fall i de store byene, der har de fleste av oss hatt det fritt lenge.

For størst av alt er kjærligheten.

Men det har vært en kamp, i Norge også, det er ikke så lenge siden kjærlighet fra mann til mann var forbudt, i straffeloven som ble opphevet så seint som i 1972. Kvinne til kvinne kjærlighet har imidlertid aldri vært forbudt ved lov i Norge, men var nok tidligere ikke mer akseptert av den grunn.

Du skulle være sterk, før, for å ta påkjenningen å tørre å elske en av samme kjønn. Mange valgte nok å leve uten kjærlighet, de frøs ned hjertene sine. Noen ble ensomme.

Som Einar, fra nordvestlandet, som levde i ensomhet og døde i ensomhet. Han hadde en telefonvenn i Oslo, som varslet kommunen om at noe måtte være galt med Einar da han ikke fikk svar fra han på flere dager. Einars venn i Oslo som han aldri møtte.

Det finnes fortsatt steder i utkant-Norge hvor man ikke kan være åpen homofil eller lesbisk. Da har du valget, å bli flyktning i eget land eller fryse ned hjertet. Legge hjertet på is, i et vinterspeil.

Men størst av alt er kjærligheten – du blenkjande vinterspigjil.

Haust Willie

Jeg liker høsten.

Jeg har en CD-boks med Willie Nelson, One Hell Of A Ride, kom ut i 2008. Det er en flott booklet i boksen med Willies historie og masse bilder. Et av disse bildene er av Willie ute på ranchen i høstfarger, han i cowboyhatt og saueskinnsjakke lent mot et gammelt gjerde. Det milde rødgule lyset fra høstsola, den bleike åkeren og fjellene i bakgrunnen gir meg et sug i magen.  En lengsel. Vekk i fra blokkleiligheten på Enerhaugen, vekk i fra den gråe byen, vekk fra alt stress og mas og timeplaner og bråk. Ut til stillheten og den klare, blåe lufta om høsten i fjellbygda heime.

Jeg liker høsten.

Jeg tenker bedre om høsten. Som Jokke sier, endelig fred å få.

Dessuten går våren og sommeren så fort, det er på en måte så ofte høst, den varer lenger liksom. Den melder at det er ikke noe å stresse med. Slapp av nå, jeg er her, nå kan du dra, eller bli, eller komme til meg i fjellene.

Jeg liker høsten.

Da jeg var liten var sommeren en eneste lang marsj ute på jordene, det var å pela stein om våren og stå å hesje høy fra tidlig morgen til seine kveld på sommeren. Det var svette og tørste eller uendelig vått og kaldt av regnsommerne. Det var ensomhet. Da jeg var liten, var høsten ferie. Så lenge det var fint å gå på skolen var skolehøsten som å være på feriekoloni. Høsten var blanke ettermiddager uten forpliktelser. Til og med far senket skuldrene på høsten. Det var fint å se marka fryse til, sett bort plogen, spaden og riva, sa den gule, frosne marka til far min.

Jeg liker høsten.